Russlands historie.html



Russlands historie begynner med østslaverne. Den første østslaviske statsdannelsen var Kievriket, som tok til seg kristendommen fra Det bysantinske rike i 988.^[1] Dette markerte begynnelsen på en syntese av bysantinsk og slavisk kultur som skulle definere russisk kultur det neste årtusen.^[2] Kievriket gikk i oppløsning etter mongolenes invasjon på 1230-tallet, og ble etterfulgt av diverse småstater som Novgorod og Pskov, som kjempet for å bli Kievrikets kulturelle og politiske etterfølger.

Etter det trettende århundre ble Moskva gradvis den dominerende makten i Russland^[2]. På syttenhundretallet var Storfyrstedømmet Moskva blitt til Det russiske keiserdømme, som strekte seg fra Polen til Stillehavet. Ekspansjonen vestover skjerpet Russlands bevissthet om forskjellene fra resten av Europa og gjorde slutt på isolasjonen fra tidligere tider.

De ulike regjeringene på 1800-tallet reagerte på forventninger om modernisering med en blanding av halvhjertede reformer og undertrykkelse av politisk motstand. Livegenskapet ble opphevet i 1861, men endringen slo uheldig ut for bøndene og bidro bare til å forsterke kravene om radikale reformer. Mellom livegenskapets opphevelse og første verdenskrig sørget Stolypin-reformene, en ny grunnlov i 1906 og en ny Statsduma for at det politiske og økonomiske systemet i Russland ble endret, men tsarene ville likevel ikke gi slipp på sin autokratiske makt.

Den russiske revolusjon i 1917 ble utløst av en kombinasjon av økonomisk sammenbrudd, krigsmotstand og motstand mot det politiske systemet. Revolusjonen brakte først en koalisjon av moderate sosialister og liberale til makten, men den nye regjeringens ineffektivitet gjorde at bolsjevikene tok makten under Oktoberrevolusjonen senere samme år. Mellom 1922 og 1991 handler Russlands historie om Sovjetunionen, et ideologisk basert imperium som anså seg å bygge på marxismen-leninismen, og med en geografisk utstrekning i grove trekk som Russland før Freden i Brest-Litovsk. Metodene som ble brukt for å bygge et sosialistisk samfunn varierte imidlertid opp igjennom Sovjetunionens historie, fra 1920-tallets blandingsøkonomi, som under Stalin ble erstattet av kommandoøkonomi og politisk undertrykkelse, til den økonomiske stagnasjonen på 1980-tallet.

Det politiske systemet i Sovjetunionen var hele tiden basert på kommunistenes ettpartistyre. På slutten av 1980-tallet ble imidlertid svakhetene ved de økonomiske og politiske strukturene akutte, og det ble åpenbart at systemet var i ferd med å bryte sammen. De sovjetiske styresmaktene satte derfor under Mikhail Gorbatsjov i gang store politiske reformer, som imidlertid viste seg å være utilstrekkelige, og Sovjetunionen kollapset i løpet av 1991.

Etter kommunismens fall ble Russland en føderativ republikk, som ble anerkjent som Sovjetunionens etterfølger. Landet mistet imidlertid statusen som supermakt, på grunn av store vanskeligheter med å få etablert et stabilt, post-kommunistisk styresett og økonomi. Den sovjetiske planøkonomien ble på 1990-tallet erstattet med et system med elementer av kapitalisme og markedsøkonomi, ofte med et brutalt resultat. Dagens Russland har arvet mange politiske og sosiale trekk fra tsartiden og sovjettiden.

rediger Tidlig historie

rediger Før-slaviske kulturer

Kurgan-hypotesen har det sydlige Russland som kjerneområde for proto-indoeuropeerne

De veldige steppene i det sydlige Russland ble i forhistorisk tid befolket av nomadiske stammer. I antikken var området kjent som Skytia, hjemland for skyterne. Rester av disse tidlige kulturene har i løpet av det tyvende århundre blitt funnet på steder som Sintasjta, Arkaim og Pazyryk. I andre del av det åttende århundre f.Kr. brakte greske handelsfolk kontakt med den klassiske verden da de etablerte handelsutposter i Fanagoria og Tanais. Mellom det tredje og sjette århundre e.Kr. ble Det bosporanske rike, som etterfulgte de greske koloniene, ødelagt av flere bølger av nomadiske invasjoner, som hunerne og avarene.

De siste tre hundre år av det første millenium var det khazarene, en tyrkisk folkegruppe, som styrte de nedre deler av Volga og området mellom Det kaspiske hav og Svartehavet. Khazarene var kjent for sitt lovverk, sin toleranse og sine kosmopolitiske holdninger, og fungerte som bånd mellom Baltikum og abbaside-kalifatet i Bagdad. De var også viktige allierte av Østromerriket, og kjempet med stor suksess en serie kriger mot de arabiske kalifatene. I det åttende århundre gikk khazarene over til jødedommen.

rediger Tidlige øst-slavere

Russernes forfedre var slaviske stammer, som enkelte forskere hevder kommer fra området ved Rokitno-myrene. De tidlige øst-slaverne vandret inn i områder i det vestlige Russland i to bølger, én fra Kiev mot dagens Suzdal og Murom og den andre fra Polotsk mot Novgorod og Rostov. Fra det syvende århundre var slaverne den dominerende folkegruppen i det vestlige Russland, og assimilerte sakte og fredelig de finsk-ugriske folkegruppene i området.

rediger Kievriket

Kievrikets utbredelse i det ellevte århundre

Russland ble kristnet av Vladimir den hellige i 988. Dette ikonet fra det 15.-16. århundre viser Vladimir med Boris og Gleb, de første helgener fra Kievriket.

Skandinavere eller væringer, kjent som «varjager», kombinerte piratvirksomhet og handel i sine ferder i Nord-Europa. På midten av 800-tallet begynte de å dra ned vannveiene fra Baltikum til Svartehavet og Det kaspiske hav. I følge Nestorkrøniken ble en varjag kalt Rurik rundt 860 valgt til hersker i Novgorod. Hans etterfølgere dro lenger syd og flyttet maktbasen til Kiev, som tidligere lå under khazarenes kontroll.

Den første slaviske staten var Kievriket (også kalt «Kiev-Rus» eller «Kiev-Russland», russisk: Kijevskaja Rus), som oppstod i det niende århundre i Dnepr-dalen^[2]. Riket var en koordinert gruppe av fyrstedømmer med en felles interesse i å kontrollere elvetrafikken, og styrte handelen med skinn, voks og slaver mellom Skandinavia og Østromerriket over Volkhov og Dnepr^[2].

Navnet «Russland», sammen med det finske «Ruotsi» og det estiske «Rootsi», knyttes av noen forskere til det svenske stedsnavnet Roslagen. Opphavet til Rus og de avledede former er omdiskutert, og andre knytter det til slaviske eller iranske røtter^[3].

Mot slutten av det tiende århundre var den norrøne minoriteten blitt blandet med den slaviske befolkningen, som også tok til seg gresk-kristen innflytelse fra forsøkene på å plyndre Konstantinopel. Ett av disse felttogene tok livet av Svjatoslav I av Kiev, kjent for å ha knust khazarenes makt på Volga. Selv om Østromerriket var på hell, hadde østromernes kultur en viktig påvirkningskraft på Russland i disse tider.

Kievriket introduserte den slaviske varianten av Den ortodokse kirke^[2], noe som dannet syntesen av slavisk og bysantinsk kultur som kom til å prege Russland i det neste årtusenet. Området ble kristnet i 988 under Vladimir I. Noen år senere ble rikets første lovbok introdusert, Russkaja pravda. Allerede fra kristningen av fulgte fyrstene i Kiev den bysantinske modellen og gjorde kirken avhengig av de verdslige ledere, noe som sørget for at den russiske kirken og staten alltid har hatt nære bånd.

I det tiende århundret, og spesielt under regjeringstiden til Jaroslav den vise, kunne Kievriket vise til en økonomi og til arkitektoniske og litterære prestasjoner som ikke stod tilbake for noe i Vest-Europa. Sammenlignet med andre språk i det kristne Europa ble det russiske språket i liten grad påvirket av gresk eller latin^[2], ettersom kirkeslavisk ble brukt direkte i liturgien.

Et nomadisk tyrkisk folkeslag, kiptsjakene, erstattet de tidligere petsjenegene som den dominerende makten i de sydlige stepperegionene mot slutten av det ellevte århundre. Kiev lå kun én dags ritt fra kiptsjakenes område, og det ble en tung bør på Kievriket å holde kiptsjakene unna. Trusselen fra de tyrkiske nomadefolkene gjorde at mange slavere valgte å emigrere til de tryggere, skogkledde regionene lenger nord, spesielt til Zalesje.

Kievriket gikk i oppløsning som stat på grunn av indre strid mellom fyrstefamiliene som i fellesskap styrte riket. Kievs dominans forsvant, til fordel for Vladimir-Suzdal i nordøst, Novgorod i nord og Galitsj-Volynia i sydvest. Den gylne hordes invasjon på 1200-tallet ble det avgjørende slaget mot riket, og Kiev ble ødelagt. Galitsj-Volynia ble senere en del av Polen-Litauen^[2], mens mongolene kom til å dominere Vladimir-Suzdal og Republikken Novgorod. De to sistnevnte kom til å bli grunnlaget for den senere russiske nasjonsdannelsen^[2].

rediger Den mongolske invasjonen

Dmitrij Donskoj under Slaget ved Kulikovo i 1380, hvor russerne knuste en tatar-mongolsk hær.

De invaderende mongolene akselererte fragmenteringen av restene av Kievriket. I 1223 møtte de russiske fyrstene mongolene ved elven Kalka og ble grundig slått. I 1237-38 brant mongolene ned Vladimir^[4] og andre russiske byer, knuste den russiske hæren i slaget ved elven Sit, og rykket inn i Polen og Ungarn. Mongolene hadde på det tidspunktet erobret flesteparten av de russiske fyrstedømmene. Kun Republikken Novgorod unngikk okkupasjon, og gjorde det svært godt på grunn av handel med hanseatene^[5].

Den mongolske invasjonen fikk en dramatisk og ulik innvirkning på Russland og Øst-Europa. De avanserte bysamfunnene fra Kievriket ble fullstendig ødelagt, og byer som Kiev og Vladimir ble aldri like mektige igjen. Dette gjorde at byer som Moskva^[6], Tver^[6] og Nizjnij Novgorod kunne utfordre sine tidligere så mektige nabobyer.

Russerne slo en hær fra Den gylne horde ved Kulikovo i 1380, men den mongolske dominansen av Russland fortsatte frem til omtrent 1480^[6].

rediger Russisk-tatarske forbindelser

Etter khazarenes fall på 900-tallet ble de midtre delene av Volga dominert av handelsfolkene fra Volga-Bulgaria, et rike som var en etterlevning av det gamle storbulgarske riket. På 900-tallet konverterte volga-bulgarerne til islam, noe som lettet handelen med Midtøsten og Sentral-Asia. I kjølvannet av mongolinvasjonene på 1230-tallet ble Volga-Bulgaria absorbert av Den gyldne horde og befolkningen utviklet seg til dagens tsjuvasjer og Kazan-tatarer.

Mongolene dominerte Russland fra sin vestlige hovedstad Saraj, som var en av middelalderens største byer. Fyrstene i det sydlige og østlige Russland måtte betale skatt til mongolene (som etter hvert ble kjent som tartarer), men kunne samtidig opptre som deres stedfortredere. Fyrstene hadde i hovedsak stor frihet til å styre som de ønsket, og den russisk-ortodokse kirke opplevde til og med en åndelig vekkelse under ledelse av metropolitten Aleksij og Sergij Radonezjskij.

For den ortodokse kirke og de fleste fyrstene var de nordlige korstog en like stor fare som mongolene. På midten av 1200-tallet fikk Aleksander Nevskij, fyrsten av Novgorod, heltestatus på grunn av seirene mot Den tyske orden og svenskene. Aleksander fikk støtte av mongolene til å slå tilbake inntrengerne fra vest, som håpet å kunne utnytte den russiske svekkelsen til å innføre katolisismen og tilegne seg landområder.

Mongolene etterlot seg mange spor i Russland, på områder som infrastruktur og militærtaktikk. Under den mongolske okkupasjonen bygget russerne ut et nettverk av veier, innførte folketellinger, formaliserte de offentlige finansene, og utviklet militærvesenet. Den østlige innflytelsen forble sterk inntil det syttende århundre, da de russiske herskerne aktivt arbeidet for å vestliggjøre landet. I folkekulturen har imidlertid den mongolske perioden etterlatt seg dype spor, og perioden er ofte kalt «det mongolske åket».

rediger Storfyrstedømmet Moskva

rediger Moskvas fremvekst

I regjeringstiden til Daniel var ikke Moskva mer enn et lite fort med trepalisader i det sentrale Russland.

Aleksander Nevskijs yngste sønn Daniel Aleksandrovitsj (1261-1303) grunnla fyrstedømmet Moskva, som med tiden skulle drive tartarene ut av Russland. Moskva hadde en god plassering i hjertet av elvesystemet i det sentrale Russland, og var omgitt av beskyttende skoger og myrer. Fyrstedømmet Moskva var først en vasall av Vladimir, men absorberte snart den større nabostaten. En viktig faktor i Moskvas fremvekst var samarbeidet med Mongol-herskerne, som gav Moskvas leder tittelen storhertug, og også arbeidet med å samle inn skatter fra de andre russiske fyrstedømmene. Moskvas prestisje vokste også av at byen ble senter for den russisk-ortodokse kirke. Kirkens leder, metropolitten, flyktet fra Kiev til Vladimir i 1299, og dro noen år senere videre til Moskva der det ble satt opp et permanent hovedkvarter.

På midten av 1300-tallet var mongolenes makt for nedadgående, og storfyrstene kunne åpent arbeide for å bli kvitt det mongolske åket. I 1380 ble mongolene slått ved Kulikovo, men seieren ble ikke slutten på tartar-styret. Seieren brakte likevel stor prestisje til Moskva, og sørget for å befeste byens posisjon som Russlands leder. I løpet av 1300-tallet vokste også statens territorium betraktelig som følge av kjøp av land, krigføring og giftemål.

rediger Ivan den store

I det femtende århundre utvidet storfyrstene av Moskva storfyrstedømmets landområder betraktelig. Storfyrsten med størst suksess var Ivan III («den store», 1462–1505), som dannet grunnlaget for en russisk nasjonalstat. Ivan kjempet med sin mektige rival i vest, Storhertugdømmet Litauen, om kontrollen over de delvis uavhengige fyrstedømmene rundt øvre Dnepr og Oka. Gjennom samarbeid med andre fyrster, grensetrefninger og en lengre krig med Republikken Novgorod kunne Ivan annektere Tver og Novgorod. Dette førte til at Storfyrstedømmet Moskva tredoblet territoriet sitt i Ivans regjeringstid.

Etter mønster fra Tudorene og andre monarker i Vest-Europa proklamerte Ivan sin absolutte autoritet over alle russiske fyrster og adelige. Ivan nektet å betale skatt til tartarene, og satte i gang en serie felttog som førte til oppløsningen av Den gylne horde og etter hvert også etterfølgerstatene. Ivan og hans etterfølgere satte inn store ressurser på å verne riket mot angrep fra Krim-tartarene og andre horder. For å nå dette målet bygde moskovittene en serie festninger i syd, og gav også gods til adelen mot at de forpliktet seg til militærtjeneste.

På denne måten ble en statlig ekspansjon etterfulgt av indre konsolidering. På 1500-tallet anså Moskvas herskere hele Russland som sin felles eiendom. Forskjellige delvis uavhengige fyrster styrte fortsatt enkelte områder, men Ivan tvang disse til å anerkjenne storfyrsten i Moskva og hans etterkommere som ansvarlig for militærvesenet, domstoler og utenrikspolitikk. Gradvis ble den russiske herskeren eneveldig, og tok tittelen tsar, en tittel avledet fra det latinske ordet «caesar». Den første russiske herskeren som offisielt kronet seg til tsar var Ivan IV.

rediger Moskva som «det nye Roma»

Ved Konsilet i Firenze (1431-1445) godtok flere fraksjoner i de gresk-ortodokse og russisk-ortodokse kirker en union med Roma og den katolske kirke. Dette ble ikke vel mottatt i Moskva, og metropolitt Isidor som hadde deltatt i Firenze-konsilet, ble fengslet. De andre metropolittene begynte å omtale fyrstene Vasilij III og Ivan III som «den nye Konstantin». Dette hadde dype røtter - den russiske kirke anså seg allerede fra høymiddelalderen som en teologisk og kulturell arvtaker etter den greske (bysantinske) kristne tradisjonen. Allerede før korstogene og Konstantinopels fall utviklet det seg en anti-vestlig (anti-latinsk) kristen forståelse i Russland. ^[7]

Konstantinopels fall i 1453 gjorde sterkt inntrykk i Russland, og førte til at Moskvastaten i økende grad betraktet seg selv som arvtakerstaten etter Bysants, og dermed den ortodokse beskytter av kristendommen. I 1492, som etter den ortodokse kalenderen var 7000 år etter Skapelsen, erklærte metropolitten Zosimus at Moskva var det nye Konstantinopel, og dermed indirekte det nye Roma og det nye Jerusalem. Moskovittisk utenrikspolitikk på 1480- og 1490-tallet la vekt på denne historiske forbindelsen mellom Russlands herskere og Østromerrikets herskere.^[8]

Munken Theofilos av Pskov (også kjent som Filofei) var den første som beskrev Moskva som kristenhetens sanne senter og arvtaker etter Romerriket, i et brev til tsar Vasilij III, trolig skrevet i 1520.^[9] Mellom 1523 og 1526 forfattet Theofilos en eller to epistler som utdypet hvordan Moskva etterfulgte Roma og Konstantinopel.^[10] Ingen av epistlene er bevart i sin opprinnelige form, og det er noe usikkert om den andre epistelen kommer fra Theofilos.

Den første epistelen gikk til den øverste embedsmannen i Pskov, og beskrev hvordan Russland, med Uspenskijkatedralen i Moskva i sentrum, er det tredje og endelige Roma som beskrevet i profetbøkene i Det gamle testamente. Den andre epistelen gikk til tsaren i Moskva – muligens Vasilij III eller mer sannsynlig Ivan IV – og bad ham blant annet beskytte kirkens eiendommer, motarbeide homofili og være en god hersker. Tankegangen om «det nye Roma» bidro til å forme Russlands forståelse av seg selv som sentrum i den ortodokse kristne verden, og til å beholde troen og ritualene i det de mente var «uforfalsket» form.^[8]

Teoriene om Romas frafall fra den sanne kristendom, og Moskvas plikt og rettmessige posisjon som kristenhetens forsvarer etter Konstantinopels fall, fikk stor betydning både for kirkelig og politisk utvikling i Russland. Tankene legitimerte russisk ekspansjon østover - den største territorielle ekspansjon verden har sett. På 1800-tallet videreførte Aleksej Khomjakov tradisjonen og formulerte et slavofilt program om Russland som hyrde for de slaviske folks kristne og kulturelle utvikling. De slavofile styrket de anti-vestlige holdninger og bygde videre en geopolitisk «sfære» rundt Russland som også pekte mot ekspansjon sørvestover, ikke minst mot Balkan.^[11]

rediger Tsar-Russland

rediger Ivan den grusomme

Ivan den grusomme var den første moskovittiske storfyrsten som tok tittelen tsar av Russland. Dette portrettet er malt like etter Ivans død, og regnes som det mest autentiske bildet av ham.

Utviklingen av tsarens eneveldige makt nådde et høydepunkt under styret til Ivan IV («den grusomme») i perioden 1547-1584. Han styrket monarkens posisjon til et nivå ikke tidligere sett i Russland. Han tvang adelen til å underkaste seg, og henrettet eller drev i eksil mange ved den minste provokasjon.^[6] Likevel anses Ivan ofte som en fremsynt statsmann som reformerte Russland ettersom han utarbeidet en ny lovsamling (Sudebnik fra 1550)^[12], etablerte den første russiske representative forsamlingen (Zemskij Sobor), reduserte geistlighetens innflytelse^[13] og introduserte lokalt selvstyre i regionene.

Selv om den langvarige Livlandskrigen for kontroll over tilgang til Østersjøen viste seg å være en kostbar feil,^[14] klarte Ivan å annektere khanatene Kazan, Sibir og Astrakhan. Disse erobringene gjorde det vanskeligere for asiatiske erobrere å komme seg til Europa over Ural og Volga. Samtidig fikk Russland en betydelig muslimsk minoritet og ble dermed en multietnisk og multireligiøs stat. I denne perioden fikk også Stroganov-familien innflytelse over Ural, og rekrutterte kosakker til å kolonisere Sibir.

I den senere delen av regjeringstiden delte Ivan riket i to. I delen kalt opritsjnina stod Ivans menn for en blodig utrenskning der adelens makt ble knust. Denne kampanjen kulminerte i Massakren i Novgorod i 1570. Urolighetene, i kombinasjon med militære tap, epidemier og dårlige avlinger svekket Russland i så stor grad at Krim-tartarene kunne herje det sentrale Russland og brenne ned Moskva i 1571. I 1572 oppgav Ivan systemet med opritsjnina.

På slutten av Ivans regjeringstid kunne polsk-litauiske og svenske hærer herje fritt i deler av Russland, noe som førte til store ødeleggelser i de nordre og nordvestre delene av landet.

rediger Smuta – Den store urotiden

Kuzma Minin appellerer til folket i Nizjnij Novgorod om å få satt opp en hær til å drive polakkene ut av Russland. Maleri av Konstantin Makovskij, 1896

Dødsfallet til Ivans barnløse sønn Fjodor ble etterfulgt av en tid med borgerkriger kjent som Den store urotiden (russisk: smutnoje vremja) fra 1606 til 1613. Ekstremt kalde somrer fra 1601-03 ødela avlingene, noe som førte til hungersnød og at samfunnet gikk i oppløsning. Styret til Boris Godunov endte i kaos, med borgerkrig i kombinasjon med utenlandske invasjoner. Dette førte til at mange byer ble ødelagt og at flere landområder ble nesten forlatt. Polen-Litauen så da sitt snitt til å invadere Russland, og erobret Moskva. Der ble «Falske Dmitrij» innsatt på tronen, og senere ble også den polske prinsen Władysław IV Vasa innsatt som tsar. Befolkningen i Moskva gjorde opprør mot polakkene, men opprøret ble slått ned og byen ble satt fyr på.

Krisen førte til en nasjonal oppstand mot invasjonen, og høsten 1612 gikk en frivillig hær under ledelse av Kuzma Minin og Dimitrij Pozjarskij til motangrep. Dette førte til at de utenlandske styrkene ble drevet ut av hovedstaden.^[15]

Men på grunn av styrken til det russiske byråkratiet overlevde den russiske staten urotiden og styret til svake og korrupte tsarer. Offentlige tjenestemenn fortsatte å arbeide, uansett hvilken legitimitet monarken hadde eller hvilken fraksjon som kontrollerte tronen. Likevel førte urotiden til at store territorier gikk tapt til Polen-Litauen i den polsk-russiske krig, såvel som til Sverige i Den ingermanlandske krigen.

rediger Romanovene kommer til makten

I februar 1613, da kaoset tok slutt og polakkene var ute av Moskva, møttes en nasjonalforsamling med representanter fra femti byer, inkludert noen bønder. Disse valgte Mikhail Romanov til ny tsar. Romanovene kom til å styre Russland frem til 1917.

Det umiddelbare fokuset for det nye lederdynastiet var å skape fred. Heldigvis for Moskva var de to største fiendene, Polen-Litauen og Sverige, også i konflikt med hverandre. Dette gav russerne muligheten til å undertegne en fredsavtale med svenskene i 1617 og en våpenhvile med Polen-Litauen i 1619. På midten av 1600-tallet startet prosessen med å vinne tilbake de tapte territoriene, da Bogdan Khmelnytskijs felttog i Ukraina mot polakkene førte til Perejaslav-traktaten mellom de ukrainske kosakkene og Russland. Avtalen gjorde at Russland lovte å beskytte kosakkenes områder øst for Dnepr, et område som tidligere ble styrt av Polen. Dette førte til en krig med Polen som endte i Andrusovo-traktaten i 1667, der Polen gav opp territoriene øst for Dnepr, samt byene Kiev og Smolensk.

Heller enn å risikere storgodsene sine i ytterlige borgerkriger valgte bojarene å samarbeide med Romanovene, som dermed fikk mulighet til å fullføre sentraliseringen av landet og styrke statens stilling. Bojarene fikk på sin side rett til å fullføre prosessen som gjorde russiske bønder til livegne.

I det foregående århundre hadde staten gradvis begrenset bøndenes muligheter til å flytte fra en herre til en annen. Nå som staten fullt ut legitimerte livegenskapet ble bønder på vandring kriminalisert, og den jordeiende adelens makt over bøndene tilknyttet eiendommene ble nesten total. Staten og adelen skattla bøndene i fellesskap, og skapte dermed en urimelig stor skattebyrde. På midten av 1600-tallet var skattene hundre ganger større enn hundre år i forveien. Handelsmenn og håndverkere i byene ble på samme måte som bøndene forbudt å flytte på seg og ble pålagt harde skatter. De fleste samfunnslag i Russland var dermed fastlåst til bostedet.

Stenka Rasin seiler på det kaspiske hav. Stenka ledet et langvarig kosakkopprør mot myndighetene, men ble til slutt tatt til fange og henrettet i 1671. Maleri av Vasilij Surikov, 1906.

Med slike forhold ble bondeopprør naturlig nok tallrike, og selv innbyggerne i Moskva gjorde opprør mot Romanovene i 1648, 1662 og 1682. Den klart største bondeoppstanden i sekstenhundretallets Europa var i 1667, da de frie nybyggerne i det sydlige Russland, kosakkene, reagerte mot sentralmakten. Samtidig flyktet livegne bønder fra sine herrer og sluttet seg til opprøret. Kosakklederen Stenka Rasin ledet styrkene sine opp Volga og fikk med seg stadig flere på å kaste de lokale makthaverne. Tsarens styrker greide endelig å få bukt med opprøret i 1670, og året etter ble Stenka tatt til fange og henrettet. Likevel tok det ikke mer enn én generasjon før bøndene gjorde oppgjør igjen. Opprøret i Astrakhan i 1707-09 ble til slutt slått ned, med det resultat at myndighetene strammet inn kontrollen over kosakkene.

rediger Det russiske keiserdømmet

rediger Peter den store

En mosaikk av Mikhail Lomonosov fra Slaget ved Poltava. Poltava ble et vendepunkt i den store nordiske krig og forholdet mellom Sverige og Russland – heretter gikk ned nedover med Sverige, mens Russland ble stadig mektigere.

Peter den store (1672–1725) konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en viktig rolle i å omdanne Russland til en europeisk stat. Fra den spede begynnelse på 1300-tallet med fyrstedømmet Moskva hadde Russland etter hvert blitt verdens største stat. Russland var tre ganger større enn kontinental-Europa, og strakte seg fra Baltikum til Stillehavet. Mye av denne ekspansjonen hadde skjedd på 1600-tallet, og kulminerte med den første russiske bosetningen ved Stillehavet midt i århundret, gjenerobringen av Kiev og pasifiseringen av de sibirske stammene. Innbyggertallet i dette store riket var imidlertid bare 14 millioner. Kornhøsten var langt bak hva den var i Vest-Europa, noe som gjorde at nesten hele befolkningen måtte arbeide i landbruket. Dette gjorde at kun en liten del av innbyggerne kunne bo i byer. Russland var også isolert fra verdenshandelen til sjøs, og innenrikshandelen var i høyeste grad avhengig av årstidene.

Peters første militære felttog var rettet mot Det ottomanske rike. Han rettet deretter oppmerksomheten nordover. Peter manglet en sikker havn i nord, da hans eneste havneby, Arkhangelsk ved Kvitsjøen, kun var isfri tre måneder i året. Tilgangen til Østersjøen var blokkert av Sverige, som omkranset Østersjøen på tre sider. Peters ambisjoner om et «vindu mot havet» gjorde at han i 1699 inngikk en hemmelig allianse med Polen-Litauen og Danmark mot Sverige, noe som ledet til den store nordiske krig. Krigen sluttet i 1721 da et utmattet Sverige bad om fred med Russland. Russland vant fire provinser syd og øst for Finskebukta, og fikk dermed sikker adgang til havet.

I 1703 grunnla han byen St. Petersburg innerst i Finskebukta, en by som snart ble Russlands nye hovedstad. St. Petersburg ble kalt «vinduet mot Europa», og erstattet Moskva, som var det tradisjonelle senteret for russisk kultur. Russisk intervensjon i Polen-Litauens indre marked i kombinasjon med et handlingslammet Sejm gjorde også at Russland fikk en dominans i området som skulle vare i to hundre år. For å feire seirene tok Peter tittelen keiser i tillegg til tittelen som tsar, og det russiske tsardømmet ble offisielt omdøpt til det russiske keiserrike i 1721.

Peter reorganiserte styret av staten etter vestlig modell, og omdannet landet til et enevelde. Han oppløste bojarenes gamle Duma og erstattet det med et senat på ni medlemmer, noe som i praksis ble et statsråd. Landsbygden ble også inndelt i nye provinser og distrikter. Reformene gjorde også at skatteinngangen økte kraftig. Samtidig ble den russisk-ortodokse kirke delvis innlemmet i statsstrukturen. Peter oppløste patriarkatet, og erstattet det med en forsamling kalt den hellige synode, ledet av en verdslig embetsmann. Samtidig ble lokalt selvstyre trukket tilbake, og all adel ble pålagt å gå inn i statlig tjeneste.

Peter den store døde i 1725, og etterlot seg en uklar arvefølge og et utslitt rike. Hans regjeringstid satte fokus på Russlands tilbakeståenhet, forholdet til Vesten, riktigheten av reformer fra oven og andre fundamentale problemer senere russiske herskere har slitt med. Han blir likevel kreditert for å ha lagt grunnlaget for en moderne stat i Russland.

rediger Riket utvides (1725–1825)

Katarina II-monumentet i St. Petersburg. Katarina overtok makten etter sin upopulære ektemann Peter III, og gjorde mye for å modernisere Russland. Hun var en uttalt støttespiller til kulturlivet, og etablerte blant annet museet Eremitasjen.

Russland (europeisk del) med grensene fra midten av attenhundretallet frem til revolusjonen i 1917.

Nesten førti år skulle gå før en tilsvarende ambisiøs og hensynsløs hersker igjen skulle bestige den russiske tronen. Katarina II, kjent som «den store», var en tysk prinsesse som var gift med den tyske arvingen til den russiske tronen. Katarina fant ektemannen Peter inkompetent, og sørget for å sette ham på sidelinjen. Peter ble senere drept under noe uklare omstendigheter. I 1762 ble Katarina hersker i det russiske keiserrike.

Katarina sørget for å gi adelen mer makt, og reverserte prosessen som begynte under Peter den store. Tvungen tjeneste i staten ble avskaffet, og Katarina gledet adelen enda mer ved å overlate mesteparten av styringen i distriktene til dem.

Katarina økte den russiske politiske kontrollen over Polen-Litauen blant annet gjennom støtte til Targowica-konføderasjonen. Kostnadene ved utenrikspolitikken, i kombinasjon med det undertrykkende sosiale systemet som krevde at undersåttene måtte jobbe mesteparten av tiden på lensherrens jord, førte til en større bondeoppstand i 1773. Den utløsende årsaken var at Katarina tillot lensherrene å selge leilendinger separat fra jorden. Inspirert av en kosakk ved navn Jemeljan Pugatsjov og med slagordet «heng alle lensherrer!» truet opprørerne med å ta Moskva før de ble brutalt slått ned. Pugatsjov ble hengt på den røde plass, men trusselen om nye opprør fortsatte å henge over Katarina og etterfølgerne.

To kriger i 1768-1774 og 1787–1792 mot det stadig svakere ottomanske rike gjorde at den russiske sydgrensen ble flyttet ned til Svartehavet. Deretter førte en allianse med Østerrike og Preussen til at Katarina kunne innlemme store deler av Polen-Litauen, samtidig som denne staten forsvant fra kartet. Den russiske vestgrensen var nå ikke langt fra Sentral-Europa. Ved Katarinas død i 1796 var Russland blitt en europeisk stormakt. Dette ble befestet gjennom Aleksander Is anneksjon av Finland fra Sverige i 1809 og av Bessarabia fra ottomanerne i 1812.

Napoleon gjorde en grov feil da han erklærte krig mot Russland og gikk til angrep på landet i 1812. Felttoget ble en katastrofe, og i den russiske kulden døde de franske soldatene i tusentall. Da de franske styrkene trakk seg tilbake forfulgte Aleksander dem inn i Sentral- og Vest-Europa og kom helt til Paris. Etter Napoleons nederlag ble Aleksander kjent som «Europas redningsmann», og han fikk stor innflytelse på Wienerkongressen i 1815. Her ble også Aleksander gjort til monark i Kongress-Polen.

Selv om Russland kom til å spille en ledende politisk rolle i Europa over de neste hundre årene gjorde det at landet holdt fast ved livegenskapet at den økonomiske fremgangen uteble. Mens Vest-Europas økonomiske vekst økte sterkt under den industrielle revolusjonen ble Russlands økonomi hengende lenger og lenger bak, noe som førte til nye problemer for keiserriket.

rediger Nikolaj I og Dekabristopprøret

Russlands stormaktsstatus skjulte landets ineffektive byråkrati, dets isolasjon, og dets økonomiske tilbakeståenhet. Etter Napoleons fall var Aleksander villig til å diskutere reformer, men på tross av at enkelte ble gjennomført ble det ingen substansielle endringer i samfunnsordenen.

Tsaren ble etterfulgt av sin yngre bror Nikolaj I (1825–1855), som begynte regjeringstiden med å slåss mot et opprør. Bakgrunnen for opprøret lå i Napoleonskrigene, der russiske offiserer på oppdrag utenlands tok til seg liberale idéer fra Vest-Europa. I Dekabristopprøret i 1825 ønsket en gruppe liberale adelige og offiserer å innføre et konstitusjonelt monarki med Nikolajs bror som monark. Opprøret ble enkelt slått ned, og førte til at Nikolaj gikk bort fra tilnærmingen til Vesten og heller forfektet slagordet «autokrati, ortodoksi og narodnost» (narodnost betyr noe slikt som nasjonalitetsfølelse).

I de første årtiene av 1800-tallet ekspanderte Russland inn i Transkaukasus og høylandet i det nordlige Kaukasus. I 1831 knuste Nikolaj en større oppstand i Kongress-Polen, denne ble etterfulgt av et enda større opprør i 1863.

rediger Ideologisk kamp

Mikhail Bakunin, en av anarkismens forgrunnsfigurer.

På denne tiden grunnla russeren Mikhail Bakunin anarkismen. Han forlot Russland til fordel for Vest-Europa i 1842, hvor han ble aktiv i sosialist-bevegelsen. Etter å ha deltatt i maioppstanden i Dresden i 1849 ble han fengslet og deportert til Sibir, men greide etter hvert å flykte og ta seg tilbake til Europa. Der arbeidet han sammen med Karl Marx, på tross av ideologiske forskjeller. Andre alternative sosiale doktriner ble også utarbeidet av russiske radikale som Aleksandr Herzen og Pjotr Kropotkin.

Spørsmålet om hvilken retning Russland skulle gå hadde vært et politisk stridstema helt siden Peter den stores tilnærming til Vesten. Noen ønsket å gjøre det russiske samfunnet mer europeisk, mens andre igjen ønsket å gå tilbake til gamle tradisjoner. Førstnevnte gruppe ble kalt «vestvenner» (russisk: sapadniki). Sistnevnte retning ble foretrukket av de «slavofile», som gikk til angrep på det «dekadente» Vesten. De slavofile var motstandere av byråkrati, og foretrakk kollektivismen i den gamle russiske miren (landsbyen) i motsetning til Vestens individualisme.

rediger Aleksander II og opphevingen av livegenskapet

Ved Nikolajs død var tsaren en omstridt figur. Året før hadde Russland kjempet i Krimkrigen, en konflikt der mesteparten av kampene hadde foregått på Krim-halvøyen. Russland hadde blitt sett på som militært uovervinnelig etter den viktige rollen i Napoleonskrigene, men nederlaget mot de europeiske stormaktene i Krimkrigen avslørte hvor svakt Russland og Nikolajs regime egentlig var.

Da Aleksander II besteg tronen i 1855 var kravene om reformer mange. En voksende sosial bevegelse, som i de senere år har blitt sammenlignet med abolisjonistene i USA før Den amerikanske borgerkrigen, gikk til angrep på livegenskapet. I 1859 var det 23 millioner livegne i Russland, av en total befolkning på 67 millioner. Disse levde under et hardt åk, ofte verre enn hva bøndene i Vest-Europa hadde gjort på 1500-tallet. Aleksander II bestemte seg for å oppheve livegenskapet selv, før forholdene til slutt ble så ille at systemet ble opphevet nedenfra gjennom en mulig revolusjon.

Aleksander II, tsar 1855–1881 og ansvarlig for opphevelsen av livegenskapet i Russland

Frigjøringen av de livegne i 1861 var den viktigste enkelthendelsen i Russlands historie på 1800-tallet. Dette ble begynnelsen på slutten på det landeiende aristokratiets maktmonopol. Frigjøringen førte til en stadig strøm av arbeidskraft til byene, noe som stimulerte industrien og førte til en voksende middelklasse. De frigjorte bøndene fikk imidlertid ikke jorden de arbeidet på til odel og eie uten kompensasjon, de måtte betale en spesiell skatt til staten som tilsvarte verdien av arbeidskraften deres. Disse pengene ble så gitt til de tidligere landeierne som kompensasjon for de tapte eiendommene. Mange bønder ble også tildelt dårlig jord, samtidig som landsbyfellesskapet, miren, fikk et overordnet ansvar for å fordele og administrere jorden i en landsby. Dette gjorde at revolusjonsfaren fortsatt var til stede, på tross av Alexanders frigjøring av bøndene.

På 1870-tallet kom det igjen til nye sammenstøt mellom Russland og Det osmanske rike. Den russisk-tyrkiske krig var populær i Russland, på grunn av støtten til deres ortodokse brødre i Serbia og Bulgaria. Krigen forverret imidlertid forholdet til Østerrike-Ungarn, som også hadde ambisjoner i området. Samtidig ekspanderte Russland inn i Sentral-Asia, som var rikt på råvarer. Khanatene i Kokand, Bukhara og Khiva ble erobret, samtidig som russerne trakk ned mot grensen til Persia.

rediger Nihilisme

Ivan Turgenevs roman Fedre og sønner introduserte begrepet nihilisme og inspirerte den russiske nihilistbeveglsen. Maleri av Ilja Repin, 1874

På 1860-tallet oppstod det en bevegelse i Russland kjent som nihilisme. Begrepet ble introdusert av Ivan Turgenev, i romanen Fedre og sønner. Nihilismen gikk ut på at statlige institusjoner og lover måtte bygges ned, da disse var kunstige og ødeleggende. Mange russiske liberale var også misfornøyde med hva de mente var tomt prat hos intelligensiaen, og sjokkerte det russiske samfunnet da de satte spørsmålstegn ved samfunnets bestående verdier.

Nihilistene gikk først til aristokratiet med kravene om reformer. Da dette feilet gikk de ned til bøndene, i en bevegelse kjent som Narodnik. Denne bevegelsen var basert på idéen om at folket (narod) hadde det som skulle til for å lede landet videre.

Narodnik-bevegelsen fikk vind i seilene, samtidig som myndighetene gjorde sitt beste for å undertrykke den. Motstanden fra myndighetene fikk enkelte narodniker til å ty til terrorisme for å kjempe mot staten. Offentlige embedsmenn ble skutt eller drept i bombeattentater, noe som viste at anarkismen var blitt en sterk revolusjonær kraft i Russland. I 1881 lyktes anarkistene i å myrde tsar Alexander II.

rediger Alexander IIIs enevelde

Den nye tsaren Aleksander III var en hardbarket reaksjonær. Han var en engasjert slavofil, og mente at Russland kunne reddes fra kaos ved å stenge innflytelsen fra Vest-Europa ute. Under Aleksander III inngikk Russland et forbund med Frankrike med det formål å hindre Tysklands økende makt, fullførte erobringen av Sentral-Asia, og vant viktige territoriale og handelspolitiske seire over Kina.

Tsarens viktigste rådgiver var Konstantin Pobedonostsev, privatlærer for Aleksander og sønnen Nikolaj, og overprokurator for Den allerhelligste synode. Han lærte sine kongelige elever å frykte ytringsfrihet og pressefrihet og til å hate demokrati, grunnlover og det parlamentariske system^[16]. Under Pobedonostsev ble revolusjonære forfulgt og en russifiseringspolitikk ble innført i hele riket.

I løpet av det siste tiåret av 1800-tallet så det russiske samfunnet en kraftig utbygging av industri og infrastruktur. Den transsibirske jernbanen ble påbegynt i 1891, og stod klar i 1905. Denne knyttet Sibir og områdene ved stillehavskysten sammen med det europeiske Russland. Under Sergej Wittes tid som finansminister økte de utenlandske investeringene sterkt, noe som blant annet førte til at oljefeltene ved Kaspihavet ble kraftig bygget ut.

rediger Nikolaj II og nye revolusjonære bevegelser

Aleksander ble etterfulgt av sønnen Nikolaj II (1894–1917). Den industrielle revolusjon hadde nå virkelig begynt å gjøre seg gjeldende i Russland, og bidro til å forme bevegelser som med tiden skulle styrte tsaren og monarkiet. Den politiske opposisjonen var organisert i tre hovedretninger: De liberale elementene i borgerskapet og adelen ønsket fredelige reformer, og dannet Kadettpartiet i 1905. Arvtakerne etter Narodnikene dannet det sosialistrevolusjonære partiet i 1901, og arbeidet for at de som faktisk jobbet på jorden – bøndene – skulle få eierskap til den. Den tredje og mest ytterliggående gruppen var det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, dannet i 1898. Dette partiet var marxismens forkjempere i Russland. Marxistene fikk støtte fra radikale intellektuelle og arbeiderklassen i byene, og jobbet for en fullstendig sosial, økonomisk og politisk revolusjon.

«Leve folkeheltene på 'Potemkin'» – sovjetisk propagandaplakat som minnes sjøfolkenes deltagelse i 1905-revolusjonen. Matrosenes mytteri ble senere udødeliggjort i Sergej Eisensteins mesterverk av en film Panserkrysseren Potemkin.

I 1903 ble sosialdemokratene splittet i to: de radikale bolsjevikene, ledet av Lenin, og de mer moderate mensjevikene, ledet av Julius Martov. Mensjevikene mente at den russiske sosialismen ville komme gradvis og på fredelig vis, og at tsarstyret kunne erstattes av en demokratisk republikk der sosialistene kunne samarbeide med de liberale borgerlige partiene. Bolsjevikene hadde derimot en annen strategi. Bolsjevikene dannet en elite av revolusjonære under streng partikontroll, som skulle fungere som proletariatets fortropp i en voldelig revolusjon.

Det katastrofale utfallet av den russisk-japanske krig gjorde at statens makt ble betydelig svekket, og uroen økte i landet. I januar 1905 ledet presten Georgij Gapon en folkemengde til tsarens vinterpalass i St. Petersburg, med det formål å overlevere en petisjon direkte til tsaren. Gapon hadde på forhånd uttalt at «hvis han [tsaren] elsker sitt folk, vil han oppfylle dets ydmyke ønsker», men det viste seg da de kom frem til palasset at kosakkene heller åpnet ild mot folkemengden. Hundrevis av arbeidere døde, og hendelsen fikk navnet «den blodige søndagen». Massakren førte til generalstreik, med det formål å innføre demokratisk styre i Russland. Dette innledet revolusjonen i 1905, og arbeiderråd ble dannet i de fleste større byene for å lede revolusjonen.

I oktober 1905 gikk Nikolaj motvillig med på å undertegne Oktobermanifestet, som sørget for opprettelsen av et parlament, Dumaen. Stemmeretten ble utvidet, og Dumaen fikk retten til å underkjenne alle nye lover. De moderate grupperingene var fornøyd med det nye systemet, mens sosialistene mente at innrømmelsene ikke gikk langt nok og forsøkte å organisere nye streiker. Mot slutten av 1905 så man imidlertid en splittelse i de revolusjonæres rekker, og tsarens stilling var foreløpig trygg.

rediger Den russiske revolusjon

Fra Februarrevolusjonen i 1917: soldater demonstrerer i Petrograd.

Sovjetisk propagandaplakat: «Lenin levde, Lenin lever, Lenin vil alltid leve!» (etter et dikt av Vladimir Majakovskij)

For å hjelpe sine allierte serberne gikk Nikolaj II inn i første verdenskrig ved krigsutbruddet i 1914. Russerne tok snart offensiven, både mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. Krigslykken snudde imidlertid fort, og sentralmaktene rykket stadig lenger inn i Russland.

De militære tapene og inkompetanse i statsadministrasjonen gjorde etter hvert at store deler av folket vendte seg mot tsaren. Samtidig kontrollerte Tyskland og Det osmanske rike henholdsvis Østersjøen og Svartehavet, noe som lammet handelen. Sommeren 1915 hadde krigsdeltakelsen en klar demoraliserende effekt, ettersom vareknappheten og dødsfallene økte, samtidig som landet opplevde en galopperende inflasjon. Streikeviljen økte blant arbeiderne, og bøndene krevde reformer. Skepsisen til myndighetene økte også på grunn av mystikeren Grigorij Rasputins innflytelse over tsarfamilien. Mordet på Rasputin i desember 1916 gjorde slutt på skandalen, men kunne ikke gjenoppvekke tilliten til myndighetene.

Den 3. mars 1917 brøt det ut streik i hovedstaden Petrograd (det tidligere St. Petersburg). På den internasjonale kvinnedagen den 8. mars gikk tusenvis av kvinner ut i gatene og krevde mat, samtidig som de oppfordret andre arbeidere til å delta i demonstrasjonene. I løpet av få dager sto alle byens fabrikker tomme, og det brøt ut gatekamper. Tsaren svarte med å oppløse Dumaen, sende soldater ut i gatene og beordre arbeiderne tilbake på jobb, noe som utløste Februarrevolusjonen. Den 15. mars måtte Nikolaj abdisere. For å fylle maktvakuumet utnevnte Dumaen en midlertidig regjering, under ledelse av fyrst Georgij Lvov. Samtidig organiserte sosialistene valg blant arbeidere og soldater til arbeiderråd (sovjeter), som kunne tjene som motvekt til den «borgerlige» midlertidige regjeringen.

I juli, etter en rekke kriser som ødela tilliten til den nye regjeringen, gav Lvov opp. Han ble etterfulgt av Aleksandr Kerenskij, som var mer progressiv enn Lvov men ikke radikal nok for bolsjevikene. Arbeiderrådet i Petrograd slo seg så sammen med lokale arbeiderråd i hele landet til en nasjonal bevegelse, med det formål å lage en ny revolusjon. Samtidig kom Lenin hjem fra eksil i Sveits, og i november 1917 kom bolsjevikene til makten i det som ble kjent som Oktoberrevolusjonen.

Da grunnlovsforsamlingen nektet å danse etter bolsjevikenes pipe sørget Lenin for at forsamlingen ble oppløst. Med alle moderate politikere ute av bildet fikk Lenin frie hender, og med Freden i Brest-Litovsk trakk han sin nyopprettede russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk ut av krigen. Betingelsene var imidlertid harde, og russerne måtte gi opp store områder i vest.

rediger Borgerkrigen

Bosjevikenes grep om makten var på ingen måte trygt, og en langvarig maktkamp brøt ut mellom regimet og motstanderne. Bolsjevikenes motstandere ble kalt «De hvite», og fikk støtte fra de vestallierte fra første verdenskrig. For å vinne maktkampen satte den røde armé og Tsjekaen igang en kampanje kjent som Den røde terroren, der de forsøkte å knuse «fiender av revolusjonen». Bolsjevikene måtte også slåss mot nasjonale uavhengighetsbevegelser innenfor det gamle russiske imperiet. I 1921 hadde kommunistene knust alle indre fiender og brakt de fleste utbryterstatene under kontroll, med unntak av Finland, de baltiske stater, Moldova (som ble med i Romania) og Polen (som hadde vunnet Den polsk-sovjetiske krig). Finland overtok samtidig Petsjenga, Romania annekterte Bukovina og Polen alt land vest for Curzonlinjen, dessuten mistet Russland også andre mindre områder til andre naboland.

rediger Sovjetunionen

Lenin og Stalin. Etter Lenins død utmanøvrerte Stalin sine politiske motstandere og styrte Sovjetunionen med eneveldig makt.

rediger Dannelsen av Sovjetunionen

Russlands historie mellom 1922 og 1991 er egentlig historien om Samveldet av sovjetiske sosialistrepublikker, Sovjetunionen. Denne ideologisk baserte unionen, som anså seg å bygge på marxist-leninisme, ble etablert i desember 1922 av lederne i det russiske kommunistpartiet^[17], og omfattet i hovedsak de samme områder som Russland etter Freden i Brest-Litovsk. Ved stiftelsen hadde unionen fire deler: Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk og Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk.^[18]

Grunnloven, tatt i bruk i 1924, satte opp et føderalt system med et lag av sovjeter (råd) i landsbyer, fabrikker og større byer. Denne pyramiden kulminerte i en sovjetkongress for hele unionen. Sovjetkongressen hadde på papiret all makt, men var i praksis styrt av Sovjetunionens kommunistiske parti, som igjen var kontrollert fra toppen av Politbyrået i Moskva.

rediger Krigskommunisme og NEP

Perioden fra Oktoberrevolusjonen i 1917 til 1921 er kjent som perioden med krigskommunisme^[19]. Jord, industri og småbedrifter ble nasjonalisert og pengeøkonomien ble underlagt restriksjoner. Dette førte snart til sterk motstand mot kommuniststyret^[19]. Bøndene ønsket betaling i penger, og protesterte mot å måtte gi overskuddskorn til myndighetene under borgerkrigen. På grunn av motstanden fra bøndene gikk Lenin tilbake fra krigskommunismen, og innførte en ny økonomisk politikk kjent som NEP^[19]. Bøndene slapp heretter å oppgi korn, og fikk lov til å selge det fritt på det åpne marked. Handelen ble stimulert ved at man tillot privat detaljhandel. Staten var imidlertid fortsatt ansvarlig for bankvirksomhet, transport, tungindustri og offentlige tjenester.

Selv om venstresiden i kommunistpartiet kritiserte NEP og mente at det var storbønder (såkalte «kulakker») som tjente på den, viste programmet seg å være en suksess, og økonomien gikk riktig vei^[19]. Motstanden mot NEP økte imidlertid innad i partiet etter Lenins død i 1924^[19].

rediger Endringer i det russiske samfunn

Denne sovjetiske plakaten fra 1932 symboliserer hvordan «den gamle levemåte» ble reformert, og er dedikert til kvinners frigjøring fra den tradisjonelle rollen som en undertrykt hjemmearbeider. Teksten sier «8. mars er dagen for opprør fra arbeidende kvinner mot kjøkkenslaveriet. Si NEI til undertrykkelse og besteborgerlig husarbeid!»

Sovjetunionen gjennomgikk en massiv industrialisering på 1930-tallet. Bildet viser byggingen av vannkraftverket Dneproges i Zaporizjzjia i Ukraina, ca. 1930.

Sultoffer under hungersnøden i Ukraina i 1932-33. I sultkatastrofen som fikk navnet Holodomor døde flere millioner mennesker.

Samtidig som den økonomiske organiseringen i landet var i sterk endring gjennomgikk også dagliglivet til folket drastiske endringer. Partiet hadde blant annet et uttalt mål om å minske mannsdominansen i familielivet. Skilsmisser trengte ikke lenger å gå igjennom rettsvesenet^[20], og fra 1920 ble abort legalisert. En bieffekt av kvinnefrigjøringen var at arbeidsstokken økte kraftig. Jenter ble oppmuntret til å skaffe seg en utdannelse og til å få seg arbeid i en fabrikk eller på et kontor. Barnehager ble startet opp for å ta seg av småbarn, og myndighetene oppmuntret aktivt folk til å endre sosialt fokus fra familien til forskjellige foreninger.

Myndighetene gav opp den tidligere russiske politikken med diskriminering mot nasjonale minoriteter, og gikk heller inn for å innlemme minoritetene i sovjetsamfunnet. Samtidig satt myndighetene inn et krafttak i helsevesenet. Store kampanjer ble satt igang mot tyfus, kolera og malaria, samtidig som nye leger ble utdannet i stor stil. Dette førte til at spedbarnsdødeligheten gikk kraftig ned mens levealderen gikk opp.

Myndighetene promoterte aktivt ateisme og materialisme, to grunnpilarer i marxistisk teori. Samtidig ble forholdene for organisert religionsutøvelse vanskeligere, da man ville motarbeide Den russisk-ortodokse kirke, en konservativ og monarkistisk bastion. Mange religiøse ledere ble sendt til arbeidsleirer. Partimedlemmer fikk ikke lov til å delta i religiøse seremonier, og utdannelsessystemet ble separert fra kirken. Religionsopplæring ble forbudt unntatt i private hjem, og ateisme ble fremmet i skolen.

rediger Kollektivisering, hungersnød og tvangsarbeid

Årene fra 1929 til 1939 var en periode i Russlands historie preget av omveltninger. Landet undergikk en massiv industrialisering, samtidig som Josef Stalin holdt det russiske samfunnet i et jerngrep med sin tilnærmet uinnskrenkede makt. Etter Lenins død fikk Stalin utmanøvrert de andre fraksjonene i Politbyrået, og fikk satt rivalen Lev Trotskij på sidelinjen. Etter 1928, med Trotskijs støttespillere enten sendt i eksil eller uten politisk makt, satte Stalin i gang et radikalt industrialiseringsprogram.

I 1928 foreslo Stalin den første femårsplanen. Myndighetene gav dermed opp NEP-politikken, samtidig som femårsplanene la opp til en rask oppbygning av tungindustrien. Produksjonen av forbruksvarer ble kraftig nedprioritert. For første gang i historien kontrollerte staten nå alle deler av økonomien.

Som en del av femårsplanen tok staten kontroll over jordbruket ved å innføre en tvungen kollektivisering, da myndighetene opprettet de såkalte kolkos, kollektivbrukene. I 1930 ble omtrent én million bønder bortvist fra gårdene sine, da de ble stemplet som såkalte «kulakker». Mange bønder gjorde opprør mot nyordningen, samtidig som mange påståtte kulakker ble henrettet. En av de vanligste formene for opprør var å slakte hele buskapen i stedet for å overlate den til kollektivbrukene. Kombinasjonen av den hastige kollektiviseringen, dårlig vær og storstilt beslaglegging av korn gjorde at flere millioner døde av sult, spesielt i Ukraina og i det sydvestlige Russland. Sultkatastrofen i Ukraina ble senere kjent som Holodomor. De dårlige forholdene på landsbygden førte også til en masseinnvandring til byene, noe som kraftig endret Sovjetunionens bosetningsmønster bare i løpet av få år.

Femårsplanen førte imidlertid med seg gode resultater på andre områder enn i landbrukssektoren. Russland var på mange måter Europas fattigste land før bolsjevikrevolusjonen, men opplevde under Stalin en voldsom vekst i industriproduksjonen. Industrialiseringen av Sovjetunionen gikk langt fortere enn hva den hadde gjort i Tyskland på attenhundretallet og i Japan på starten av nittenhundretallet.

Samtidig som femårsplanen gikk sin gang konsoliderte Stalin sin personlige makt. Med NKVD i spissen ble flere titusener av landets innbyggere arrestert, deportert eller drept. For eksempel ble alle de seks opprinnelige medlemmene av politbyrået som overlevde Lenin rensket ut av Stalin. Samtidig ble veteraner fra revolusjonen, lederskapet i den røde armé og industriledere likvidert i en serie med utrenskinger. Tilsvarende prosesser i andre sovjetrepublikker hjalp også Stalin i å styrke den sentrale kontrollen i Sovjetunionen.

Stalins metoder førte til et massivt system for indre eksil, langt mer omfangsrikt enn tilsvarende ordninger i tsartiden. Drakoniske straffer ble innført for selv uskyldige overtramp, og mange vanlige russere ble anklaget for fiktive forbrytelser som «sabotasje» og «spionasje». Arbeidskraften som dermed ble overført til straffeleirene, det beryktede GULag-systemet, ble en viktig del i industrialiseringsprosessen, spesielt i Sibir. Det blir anslått at 18 millioner mennesker var innom GULag, og at kanskje så mange som ytterligere 15 millioner ble utsatt for andre typer tvangsarbeid.

rediger Sovjetunionen og det internasjonale samfunn

Sovjetmyndighetene så naturlig nok på den uttalt antikommunistiske Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933 med stor skepsis, spesielt fordi Hitler åpenlyst i Mein Kampf beskrev sin Drang nach Osten og sine visjoner om et tysk Lebensraum i øst. Sovjetunionen støttet den republikanske siden i den spanske borgerkrigen, og sendte mange frivillige for å slåss mot italienere og tyskere i Spania. I 1938-39, like før utbruddet av andre verdenskrig, kjempet russiske styrker med stort hell mot japanske angripere ved grensen i det fjerne østen. Denne Sovjet-japanske grensekrig ledet til japansk-sovjetisk nøytralitet under selve krigen, helt frem til august 1945.

I 1938 overtok Tyskland Østerrike i den såkalte Anschluss. Senere undertegnet Hitler Münchenavtalen med vestmaktene, noe som førte til at Tyskland, Polen og Ungarn delte de tsjekkiske landområdene seg imellom. Vestmaktenes svik ovenfor Tsjekkoslovakia førte til at også russerne fryktet tysk aggresjon. Dette gjorde at Sovjetunionen satte i gang en opprustning av forsvarsstyrkene sine, samtidig som de la ut diplomatiske følere i Europa. I 1939 overrasket Sovjetunionen og Tyskland verden da de undertegnet Molotov–Ribbentrop-pakten, en ikkeangrepsavtale som også delte Øst-Europa i en tysk og en sovjetisk innflytelsessfære. Etter denne avtalen ble forholdet mellom de to landene normalisert, og handelen ble gjenopptatt.

rediger Andre verdenskrig